Image by ^^TILSIM^^ via Flickr

Norge oppnår aldri noen pallplasseringer når det gjelder internasjonale kunnskapsmålinger, for eksempel Pisa. Selv om vi er et av de land i verden som bruker mest penger på skole og utdanning ligger vi etter land som bruker mye mindre. Man kan spørre seg selv hvorfor det er slik, vi er neppe mindre intelligente enn folk fra andre land.

Denne uken fikk vi høre om 18-årige Marte Hansen ved Thor Heyerdahl vgs i Larvik som er den første eleven som har avlagt universitetseksamen i matematikk ved NTNU samtidig som hun har fullført vg3 i videregående skole. Hun forteller at hun i grunnskolen ble brukt som “hjelpelærer” for svakere elever i stedet for å få oppfølging selv.

På “min” skole har vi et tilbud til svake elever som kalles “Jakten på 2’ern”. Det er et prisverdig tiltak og har reddet mange elever fra å stryke til eksamen. Vi har også et tilbud som heter “Dine muligheter” som fanger opp elever som er i ferd med å droppe ut av skolen. Dette har fått frafallsprosenten ved skolen til å synke betraktelig. Dette er veldig bra og blir lagt merke til av andre skoler.

Men hva med elever som hører til den andre kategorien? Er det skoler som har noe spesielt tilbud til disse? Jeg vet ikke. For ca 30 år siden da jeg studerte pedagogikk skrev jeg en semesteroppgave jeg kalte “Evnerike barn i skolen”. Dette temaet interesserte meg fordi jeg hadde sett hvordan disse elevene ble oversett. Og i dag, 30 år senere, tror jeg altså ikke situasjonen har blitt noe bedre.

Noen venner av meg har nylig flyttet til Norge fra Spania. De har 2 barn, et i 1. klasse og et i 2. Da de søkte barna inn på skolen fikk de beskjed om at barna antagelig måtte ha ekstraundervisning i matematikk fordi de sikkert ikke var kommet like langt som sine norske medelever. Vet ikke norske lærere hvordan det er i andre land? Gutten som går i 2. klasse hadde matte som favorittfag, i klassen i Spania regnet de med tall opp til 1000. Da han startet i samme klasse her måtte han begynne å regne med tall opp til 10 i stedet (jeg tror det var opp til 10). Man kan jo tenke seg hvor kjedelig det ble for ham. Han begynte å grue seg til mattetimene, gadd ikke gjøre leksene, fulgte ikke med i timene etc. Men det falt ikke skolen inn at han kunne få oppgaver og undervisning som samsvarte med nivået han var på. Foreldrene lærer ham i stedet matte på fritiden slik at han ikke skal miste interessen fullstendig.

Noe annet denne familien reagerte på var innholdet i undervisningen samt tiden elevene tilbragte på skolen. I Spania hadde elevene undervisning fra 0900 til 1700 hver dag helt fra 1. klasse. I tillegg fikk de mye lekser, de måtte delta på minst to fritidsaktiviteter i uken ved siden av skolen (dette var en privatskole, jeg vet ikke om det er det samme på offentlige skoler). Når så 1. klassingen kommer hjem fra skolen kl 1200 bekymrer dette foreldrene. Og de blir ikke mindre bekymret av å se på ukeplanen for der stod det “Se etter vårtegn i parken” i to hele dager. De spurte datteren hva de hadde holdt på med i parken, og hun svarte “Vi lekte litt, kastet ball og sånn”. “Ja, men hva gjorde lærerne da?” spurte foreldrene. “De satt under et tre” fikk de til svar. “Satt de under et tre hele tiden da?” “Nei, noen ganger satt de på en stein også” svarte hun. Jaja, dette er jo litt morsomt, men jeg synes likevel det er bekymringsfullt. Det er kanskje en grunn til at vi ikke scorer høyere på disse kunnskapsmålingene? Kanskje skolene burde sette igang tilbud som het “Jakten på 6’ern” og ikke bare på 2’ern?