15. juli 2011

Jeg har skrevet om turen vår i Piemonte på min andre blogg, Mammas Kokebok. Her følger imidlertid Jørns dagbok fra den samme turen. Naturlig nok er den mye mer utfyllende enn sammendraget på den andre bloggen.

Våknet grytidlig på det kjedelige Gardermohotellet og kjørte de siste kilometerne ved 5-tiden. Litt forsinket lettet Milanoflyet 0730 og landet på Malpenso-flyplassen ved 10-tiden. Etter en evighet i kø og skranke for å få ut leiebilen fant vi omsider vår beige Fiat Panda og lastet inn bagasjen samt vår nyinnkjøpte reisevenninne Anna, Garmin GPS. Trygt plassert i frontruten fortalte hun oss både hvor vi var og hvor vi skulle kjøre. Det fungerte stort sett aldeles perfekt og behagelig. Hun kunne nok finslepet italiensken sin litt, men stort sett var den til å forstå. En gang sovnet hun visst og glemte å si a vi skulle ta av, men fikk oss raskt tilbake på sporet etter en 180-graders i en rundkjøring. Hadde en liten rast underveis og bestilte oss antagelig den dårligste maten stedet hadde å by på, mens alle andre gjester hadde noe som så godt ut og så ut som de koste seg.

Ved 14-tiden ringte vi på porten til den lille gjestegården Casale Mattei i den lille landsbyen Corneliano d’Alba i hjertet av Piemonte. Den hyggelige Daniela tok i mot oss – sammen med stedets sjef, dahcsen Totto, og skjønte ikke poenget med at vi egentlig ikke skulle sjekke inn før kl. 16. Den gamle gården var opprinnelig fra 1703 og vi fikk et koselig og moderne rom med takmaleri, pent bad og god plass i 2. etasje. Fikk med oss alt pikkpakk fra bilen og installerte oss og ønsket oss selv velkommen med lokalt øl og hvitvin fra minibaren, og en medbragt Lauritz. Under fruens hvil tok jeg byen litt nærmere i øyensyn, og det var realtivt fort gjort. Minnet litt om Otta med relativt stille gateliv og en trelasthandel som største aktivum. Men de hadde selvsagt en bar som serverte øl og grappa for 5 euro, og det gjør de ikke på Otta. Fant også veien til kveldens restaurantanbefalling, Locanda dei Vagabondi. Handlet øl og spumante på Supern etter å ha tatt en spasertur rundt nærmeste ås, forsynt med et 1700-tallstårn på toppen. Veien til tårnet var dessverre stengt. Kikket på 4-5 av landsbyens kirker fra utsiden og returnerte til heimen der dusjing, skifting og spumante stod på programmet før middag.

16. juli 2011

Her er det ikke mye bråk fra veier, jernbane eller naboer! Særdeles lydløst naboskap. Frokost i frokostrommet hvor vi som eneste gjester fikk kaffe latte – med suketter som Daniela bråsyklet til butikken og kjøpte for oss – mens kaffe ble laget. Brød, croissant med syltetøy inni, antagelig hjemmelaget syltetøy, en god skinke og lokal ost, yoghurt og litt annet ble fortært, delvis fulgt av det litt bedende blikket til Totto, som selvsagt fikk en liten bit, før matmor Daniela kom og snakket hardt til ham.. Vi fikk et lokalt kart og guide som gav oss litt bedre oversikt over området.

Så la vi i vei på dagens utflukt. Sammen med Anna har vi øvet på dagens favorittuttrykk ”kjør inn i rundkjøringen”. Og dem var det mange av.. Veldig mange. Etter den setningen kunne det variere om vi skulle ta første, andre eller tredje avkjøring ut av rundkjøringen, men basissetningen var der i alle fall. Av og til snakket hun også i munnen på seg selv, men transporten gikk veldig bra. Bare en gang sov hun i timen så vi måtte snu. Turen gikk først til Alba som – da vi omsider klarte å finne en parkeringsplass – viste seg å være veldig koselig. Markedsdag hvor minst en kilometer gågate var fylt opp av markedsboder. Enkelte klesplagg ble handlet. Videre var det særdeles mange hyggelige og spesielle butikker, med merker som har en ganske annen pris i Norge. Fruen handlet nye Fendi-solbriller av en meget sjarmerende italiener og fikk til og med nytt, gratis brille-etui (kjempetøft) til Bvlgari-solbrillene sine. Kan det være at hun betalte for mye? Ifølge fruen var det ”kjempebillig”. Nuvel. Herlige butikker med trøfler (en av Piemontes mest kjente produkter) og milevis med vin og grappa. Men vi har jo bil… Etter et par capuccinoer geleidet Anna oss greit til La Morra, idyllisk plassert på en ås 515 meter over havet der vi inntok en koselig lunsj i selskap med andre turister. Det var visst noe med Torills suppebestilling som ikke lot seg oppfylle, så ta takket hun ja til en annen suppe. Trodde hun. Da hun etter en deilig carpaccio-forrett ble bedt om å beholde kniv og gaffel skjønte vi at det neppe ble suppe til hovedrett likevel… Mine antipasti misto var greie nok, men ingen høydare. To pastaretter til hovedrett var gode. Med et par glass Barolo til og et par espresso var det slettes ikke noe dumt måltid.

Etter en sving innom landsbyen Barolo – som fristet oss til senere besøk – geleidet Anna oss hjem til leiligheten igjen.

17. juli 2011

Da var tiden kommet for å si farvel til Totto, Daniela og mannen. Anna geleidet oss relativt trygt den snaue halvtimen via Alba til den bittelille landsbyen Treiso som lå høyt oppe på en ås omgitt av vinmarker så langt øyet rakk. Traff vertinnen på Villa Treiso som overlot oss nøkkelen til vårt rom – det grønne. Husdyret her het Lullu og var litt mindre enn Totto. Ganske romslig og hyggelig og med plass til å pakke ut det meste siden vi skulle ha tre overnattinger her.

Heldigvis slapp vi å gå der vi kjørte da vi skulle inn i sentrum, så med snarveien fra huset var det bare et par hundre meter å rusle. En hvit Lambourghini med en hvitkledt liten mann snerret seg oppover siksakkveiene og parkerte utenfor stedets Michelin-restaurant, La Ciau del Tornavento, der vi også har planer om å innta et måltid. Ruslet noen meter lenger til Profumo di Vino. Jeg dummet meg først ut med å spørre etter en øl, men ble raskt ledet på andre tanker og vi endte opp med et par glass deilig lokal hvitvin. Så dummet jeg meg ut med å bestille noe jeg ikke liker enda en gang, spaghetti med blekksprut. Fruen likte og bestilte sin fritterte utgave av samme sjødyr.

Speidet etter den andre restauranten vi hadde hørt mye om, Trattoria Risorgimento som lå hundre meter lenger opp i bakken.

Ruslet til rommet og Torill hvilte mens jeg utforsket byen. Det var ganske fort gjort. Etter 5 minutter var jeg i utkanten av byen og rakk noen runder og litt på kryss og tvers. Vinsmaking på torget til 1€ pr. glass ble utprøvet og jammen fant jeg en liten bar ned en trapp der de hadde øl og hvor gamlegutta satt på ett av de fire bordene og spilte kort. Nye byrunder og litt rusling mellom vinrankene. Blåste meg hjemover ved 17-tiden. En svensk familie hadde ankommet stedet, ellers så det mest italiensk ut. Tysk/sveitisk viste det seg senere.

Det blåste både frisk bris og mer til, etter hvert erstattet av pøsende regn, lyn og torden som etter hvert ble erstattet av sol igjen. Imidlertid var Torill ikke i spiseform så jeg inntok et raskt lite måltid på Trattoria Risorgimento som så hyggelig og godt ut. Mye folk og hjemmelaget mat. Nøyde meg med en hjemmelaget ravioli fylt med ost og grønnsaker som sammen med en stor vann og et glass vin kostet 14€. Jeg var nok både den raskeste og billigste gjesten den kvelden.

Satt litt ute på terrassen før det ble ordentlig kveld.

18. juli 2011

Frokost som bestilt ved 0930-tiden med egg, lokale oster og salami samt litt syltetøy og youghurt. Og skikkelig kaffe latte, inntatt på terrassen med herlig utsikt over vinmarkene rundt oss i strålende solskinn. Tilbragte litt tid ved bassenget sammen med svenskene og Lullu og rakk en dukkert, uten å bli skremt av bassengdyret: En dings som beveget seg automatisk frem og tilbake på bunnen og sørget for å renske det for nedfall. Snedig dings.

Ba Anna finne veien til Asti ved 12tiden. Den skulle i følge svenskene være riktig så idyllisk. Ikke enig, men grei nok. Utrolig god lunsj på en fortausrestaurant: Digre bruchettaer med tomat, skinke og melon vi sjelden har smakt maken til, god pizza med knallsterk pølse og en spaghetti carbonara som også påkalte litt behov for drikke. Med et glass god rødvin og daff spumante avkrevde den hyggelige engelske kelneren oss 35€. Lite å si på det.

Så fant Anna nesten veien til Tenuta il Sogno (www.tenutailsogno.com) som norske Eli Anne og Frode hadde overtatt i 2002. Etter å ha konstatert at det var oss som hadde bekreftet vår ankomst i god tid og ikke vi som ikke hadde gitt svar, ble det en riktig hyggelig og interessant omvisning på en liten gård som drives biodynamisk og leverer ca. 12 000 flasker forskjellige typer rødvin i år – 90% til Vinmonopolet. Kjøpte likevel med oss noen flasker til 20€ stk, mens polprisen er 270 NOK i Norge. De hadde oppfylt drømmen og ikke angret en dag. Blitt ”en av gutta” i landsbyen og var såre tilfreds med livet, selv om de ikke kom til å bli rike.

Deretter geleidet Anna oss på de merkeligste veier, men antagelig i så rett linje som det er mulig ”hjem” til Villa Incanto til kl. 17.

Landsbyen var særdeles utdødd, men fikk sjekket ut et tips fra Frode om å oppsøke vingården La Ganghija, ”rett rundt hjørnet” fra der vi bodde, og Enzo Rapalino lovet å ta i mot oss kl 15 neste dag.

Litt avslapping og knotting på og utenfor rommet i solsteken, men med en god lufting som gjorde det lite hett.

Da kirkeklokken i nabobygget hadde slått sine 8 slag entret vi La Ciau del Tornavente som kveldens første gjester i denne restauranten som har en Michelinstjerne. Hyggelig personale geleidet oss til et fint bord ved panoramavinduene mot dalen og vinmarkene nedenfor. Det blåste litt mye til å sitte ute og nyte en fantastisk deilig spumante fra 2005. Før vi var ferdig drukket registrerte vi at utemøblene kom farende forbi vinduet i den sterke vinden, så det var kanskje like greit å holde seg innendørs. Fruen valgte en 5-retters sjømeny, jeg tok den ”hemmelige” 6-retters smaksmenyen. Mannen på nabobordet tok det gamle trikset ”se-elskede-det-ligger-en-diamantring-i-champagneglasset-ditt”. Og det virket. Så de var ikke så veldig opptatt av selve maten utover kvelden.

19.juli 2011

Opprant med gråvær og langt fra gårsdagens varme. God frokost ute på terrassen mens resten av gjestene sjekket ut en etter en. Knottett litt og la planer.

Kjørte først for å se på Barbarresco. Det var fort gjort – både å kjøre dit og besiktige byen. Ett torg og 2-3 gater, samt diverse vinutsalg mv. Så kjørte vi til Neive. Det tok kortere tid å kjøre, men lenger tid å besiktige. Der brukte vi minst 7 minutter på å rusle gjennom den koselige gamlebyen.. Drakk ikke kaffe.

Kjørte gjennom nye Neive og speidet etter frisørsalong til fruens innkjøp av shampo og balsam, men uten hell. Hjem og parkere og slappe av og ble innhentet av regnvær. Ruslet så opp til Risorgamento for lunsj og spiste salat, kalvetartar og gnocchi med gorgonzolasaus samt vann og et par glass Barolo før espressoen. 35 €.

Spaserte så til vinprodusenten Gianghji, anbefalt av hr. Frode fra i går. Vi satte oss ned ved et digert spisebord og han forklarte og pekte og serverte oss smaksprøver på 6 deilige viner. Felles kjente i Norge – Kurt Ørås fra bl.a. Curtisen i Halden, dit han skulle på besøk dagen før jeg skal dit… Curtisen serverer blant annet disse vinene. For øvrig går 85% av produksjonen utenlands – og mye til Norge. Utørst, mett og fornøyd og med 7 flasker under armen ruslet vi ”hjem” for hvil og spasertur. Jeg tok en runde rundt byen, kikket på nye hus under oppføring (her har man penger…), handlet en stor flaske vann, drakk en øl og slappet av i solen foran huset. Med andre ord hadde regnet gitt seg for lengst. Og huset var fylt opp – hovedsakelig med nordmenn, svensker og dansker virket det som.

Litt vin før vi forbereder oss på middag et sted.

Valgte Michelinrestauranten for å feire 30-årsdagen for vårt første møte. En spumante på terrassen i dag, siden det ikke blåste. Vi ble gjenkjent og de hadde visst ikke lyst til å kaste oss ut. Tok en blanding av a-la-carte og husets urte-meny. En del var kjent stoff fra i går, noe var nytt, men etter 2-3 timer må vi bare samtykke med dem som ikke synes stedet fortjener noen Michelinstjerne. For ujevn mat. Lite presentasjon og manglende/treg service. Tror neppe de hadde problemer med å tolke Torills kroppsspråk da hun etter å ha bedt om regningen (ved inngangen, for den kom ikke til bordet..) byttet ut en 20€-seddel med en 10€ i driks. Ikke bra.

Rev i en lokal spumante fra husets kjøleskap til 18€, men klarte selvsagt ikke mer en halvparten før det var natta

.