Image via Wikipedia

Setter inn en video med Maria Callas som synger Preludium fra Carmen (Habanera) i et opptak fra Hamburg i 1962. Se på kroppsspråk og mimikk og hvordan hun flørter med publikum. Men det største er selvsagt stemmen! Det skal godt gjøres å overgå henne noen gang. Gjett om jeg drømte om å være henne da jeg var liten. Jeg stod i kjelleren på huset vårt og gaulet og sang opera fra jeg var 6-7 år gammel, for det var så bra akustikk der :-). Og etter at jeg ble voksen har jeg faktisk sunget akkurat dette stykket offentlig også, men bare som korist. Jeg ble nok ingen ny Callas, og det tror jeg ingen blir noen gang.

6. september 2007 døde Luciano Pavarotti, en av vår tids største operasangere. Riktignok ble han litt rusten i røsten de siste årene, men likevel oppstod det alltid en  slags magi når han stod på scenen. Det er nok mye takket  være ham at operamusikken nærmest har blitt allemannseie og ikke bare finkultur for de få. Han brydde seg ikke om hva slags personer han sang sammen med, han satte like stor pris på en duett med Zucchero som med Montserrat Caballé. Han ønsket også å gi unge talenter en mulighet, og det er takket være ham at Andrea Bocelli nå er verdensstjerne.

Men ikke alle er like rause som Pavarotti var. Jeg glemmer aldri da en kjent operastjerne fikk spørsmål om hun ikke snart var moden for å opptre med Pavarotti, og svarte: «Jeg nedlater meg ikke til å synge med slike parksangere». Det sier vel kanskje mer om henne enn om «parksangerne».

Søndag kveld satte jeg tilfeldigvis på NRK2, og der var det minnekonsert for Pavarotti fra Petra i Jordan. Og der var de, på rekke og rad, mange av de store stjernene han hadde sunget sammen med opp gjennom årene: Placido Domingo. José Carreras, Sting, Roberto Alagna og Laura Pausini.

Helt magisk etter min mening, både musikken og omgivelsene. Og det var så man fikk frysninger på ryggen da hele konserten ble avsluttet med at Pavarotti sang «sin sang», Nessun Dorma, i arkivopptak på storskjerm.

Nedenfor er opptak av et av innslagene, Akt 3 fra La Boheme fremført av Andrea Bocelli, Angela Gheorghiu, Cynthia Lawrence og Sherrill Milnes

Image by Getty Images via Daylife

Når man har blitt godt voksen, slik som jeg, så har man mange minner om forskjellige ting man har vært med på opp gjennom årene. Akkurat i de siste dagene så er det et spesielt minne som er mer fremtredende enn andre fordi jeg har sett tre ulike TV-konserter med Andrea Bocelli.  For å si litt om bakgrunnen for dette minnet så kan jeg fortelle at jeg i «hine hårde dager» hadde et ganske stort ønske om å bli operasanger. Vel, operadrømmen ble lagt på hyllen i en alder av 18 eller noe sånt, men jeg fortsatte å synge i flere forskjellige kor.

I 1993 fortalte min daværende kordirigent at han hadde vært i hageselskap hos Pavarotti i Modena og der hadde han møtt en ung mann med en helt fabelaktig stemme. Denne gutten kunne visstnok synge opera og rock like bra, men ulempen var at han var blind. Han hadde lyst til å få denne gutten til å synge sammen med koret hvis det var mulig. Og det var faktisk mulig. Nyttårsaften 1994/1995 opptrådte koret jeg var med i sammen med Andrea Bocelli for et fullsatt Globen i Stockholm.

Det er rart å tenke på at denne unge og usikre gutten med den store stemmen har blitt en av verdens mest berømte sangere siden den gang. Og det jeg har lagt merke til er at stemmen hans blir bare vakrere og vakrere, han har en sødme i stemmen som ikke mange andre har etter min mening. Og så har han jo fullstendig endret personlighet. Den gangen var han usikker og sjenert og nektet å snakke noe annet enn italiensk. Nå er han en voksen mann som fremstår som den verdensstjernen han faktisk er.

Jeg legger inn en video med Andrea Bocelli hvor han synger Adeste Fideles.