I går var vi på Det norske Teatret og så Evita. Vi har begge sett forestillingen tidligere, 3-4 ganger inkl filmen for min del. Første gangen jeg så forestillingen var da jeg var ganske ung, bare noen dager etter premieren på Prince Edward Theater i London West end i 1978. Jeg var selvsagt ikke så vant med å gå i teater den gangen, i alle fall ikke i London, så dette var som et eventyr for meg.
I det øyeblikket vi kom inn fra gaten var det som om vi befant oss i Argentina, hele teatret var dekorert med argentinske effekter.
Inne i salongen hadde vi plass på første rad og vi ble ganske svimeslått da ungpikedrømmen David Essex, som spilte Che, satt på senekanten et par meter fra oss. Elaine Page, musicaldronningen, spilte Evita. Forestillingen var en uforglemmelig opplevelse.
Siden 1978 har det blitt mange teaterbesøk, både musikaler, operaer og dramaer. I mange år så jeg omtrent alt som ble satt opp på scenene i Oslo, og var jeg i utlandet fikk jeg ofte med meg en forestilling eller to. Jeg ser ikke så ofte musikaler lenger, foretrekker heller andre former for teater. Men når da Evita ble satt opp i Oslo fikk jeg lyst til å se den av nostalgiske grunner.
Oppsetningen var en helt annen enn den jeg husket fra 1978, det storslåtte var borte. Jeg synes det var en ganske minimalistisk forestilling. Heidi Gjermundsen Broch som Evita og Frank Kjosås som Che gjorde en fremragende innsats, men det var på ingen måte det samme som jeg husket fra London.
Sånn er det vel, gamle minner har en tendens til å fortone seg bedre enn det var. Kanskje like godt å la det forbli gamle minner?