Image via Wikipedia

Setter inn en video med Maria Callas som synger Preludium fra Carmen (Habanera) i et opptak fra Hamburg i 1962. Se på kroppsspråk og mimikk og hvordan hun flørter med publikum. Men det største er selvsagt stemmen! Det skal godt gjøres å overgå henne noen gang. Gjett om jeg drømte om å være henne da jeg var liten. Jeg stod i kjelleren på huset vårt og gaulet og sang opera fra jeg var 6-7 år gammel, for det var så bra akustikk der :-). Og etter at jeg ble voksen har jeg faktisk sunget akkurat dette stykket offentlig også, men bare som korist. Jeg ble nok ingen ny Callas, og det tror jeg ingen blir noen gang.

6. september 2007 døde Luciano Pavarotti, en av vår tids største operasangere. Riktignok ble han litt rusten i røsten de siste årene, men likevel oppstod det alltid en  slags magi når han stod på scenen. Det er nok mye takket  være ham at operamusikken nærmest har blitt allemannseie og ikke bare finkultur for de få. Han brydde seg ikke om hva slags personer han sang sammen med, han satte like stor pris på en duett med Zucchero som med Montserrat Caballé. Han ønsket også å gi unge talenter en mulighet, og det er takket være ham at Andrea Bocelli nå er verdensstjerne.

Men ikke alle er like rause som Pavarotti var. Jeg glemmer aldri da en kjent operastjerne fikk spørsmål om hun ikke snart var moden for å opptre med Pavarotti, og svarte: «Jeg nedlater meg ikke til å synge med slike parksangere». Det sier vel kanskje mer om henne enn om «parksangerne».

Søndag kveld satte jeg tilfeldigvis på NRK2, og der var det minnekonsert for Pavarotti fra Petra i Jordan. Og der var de, på rekke og rad, mange av de store stjernene han hadde sunget sammen med opp gjennom årene: Placido Domingo. José Carreras, Sting, Roberto Alagna og Laura Pausini.

Helt magisk etter min mening, både musikken og omgivelsene. Og det var så man fikk frysninger på ryggen da hele konserten ble avsluttet med at Pavarotti sang «sin sang», Nessun Dorma, i arkivopptak på storskjerm.

Nedenfor er opptak av et av innslagene, Akt 3 fra La Boheme fremført av Andrea Bocelli, Angela Gheorghiu, Cynthia Lawrence og Sherrill Milnes

Image by Getty Images via Daylife

Når man har blitt godt voksen, slik som jeg, så har man mange minner om forskjellige ting man har vært med på opp gjennom årene. Akkurat i de siste dagene så er det et spesielt minne som er mer fremtredende enn andre fordi jeg har sett tre ulike TV-konserter med Andrea Bocelli.  For å si litt om bakgrunnen for dette minnet så kan jeg fortelle at jeg i «hine hårde dager» hadde et ganske stort ønske om å bli operasanger. Vel, operadrømmen ble lagt på hyllen i en alder av 18 eller noe sånt, men jeg fortsatte å synge i flere forskjellige kor.

I 1993 fortalte min daværende kordirigent at han hadde vært i hageselskap hos Pavarotti i Modena og der hadde han møtt en ung mann med en helt fabelaktig stemme. Denne gutten kunne visstnok synge opera og rock like bra, men ulempen var at han var blind. Han hadde lyst til å få denne gutten til å synge sammen med koret hvis det var mulig. Og det var faktisk mulig. Nyttårsaften 1994/1995 opptrådte koret jeg var med i sammen med Andrea Bocelli for et fullsatt Globen i Stockholm.

Det er rart å tenke på at denne unge og usikre gutten med den store stemmen har blitt en av verdens mest berømte sangere siden den gang. Og det jeg har lagt merke til er at stemmen hans blir bare vakrere og vakrere, han har en sødme i stemmen som ikke mange andre har etter min mening. Og så har han jo fullstendig endret personlighet. Den gangen var han usikker og sjenert og nektet å snakke noe annet enn italiensk. Nå er han en voksen mann som fremstår som den verdensstjernen han faktisk er.

Jeg legger inn en video med Andrea Bocelli hvor han synger Adeste Fideles.

I går så jeg min første operaforestilling på den nye Operaen i Bjørvika. Det er jo praktisk talt helt umulig å få billetter, men denne gangen var vi heldige:-)

Det er den mest storslåtte og fantastiske opera jeg har sett i mitt liv, den fikk også toppscore i Aftenposten. Nærmere 5 timer er et maratonløp og en kraftprestasjon av sangerne, men det kan også være ganske slitsomt for tilhørerne hvis ikke alt sitter som det skal. Men det gjorde det.

For å si litt om operaen så er det en av Verdis største. Handlingen foregår i Frankrike og Spania rundt 1560. En fredsavtale mellom de to landene er ved å besegles, og som en del av denne avtalen skal Henrik II’s datter Elisabeth gifte seg med Don Carlo, den spanske tronarvingen og sønn av Filip II. Men i stedet blir hun gift med Filip II og blir dermed sin elskedes stemor. Som i alle operaer så skjer det tragedie på tragedie, det er intriger, svik og bedrag og ender selvsagt med døden for hovedpersonen Don Carlos.

Denne operaen er et samarbeid mellom DNO, Metropolitan og Covent Garden Operahouse. Solistene var helt strålende, orkesteret briljerte og operakoret tok pusten fra tilhørerne. For meg som selv har sunget i operakor var spesielt akt 2 helt fantastisk.

Skal jeg klage på noe så har det i alle fall ingenting med selve forestillingen å gjøre, men det var litt liten benplass. Jeg er bare 160 cm, og når jeg synes det så må det være forferdelig for en som er 180. Dessuten skulle jeg ønske at de hadde servert litt annet enn kaker, wienerbrød og digre brødblingser i pausen. Jeg hadde lyst på salat!

Operaen startet kl 1800 og var ferdig ca 2250, og jeg nøt hvert sekund. Men ulempen er jo at når man bor i Moss så tar det en stund å kjøre hjem så klokken blir ganske mye før man kommer seg i seng. Det merkes i dag.

Benny Borgs konsert ”Balladen om Cornelis Vreeswijk” på Bryggekanten her i Moss i går kveld var en strålende opplevelse.
Benny Borg har spilt denne konserten over 200 ganger fra 2002 til 2005. Da la han den vekk for å konsentrere seg om Elvisforestillingen sin. Nå i sommer har han imidlertid tatt frem Cornelis igjen – heldigvis.
I strålende sol på Tollboden holdt han publikum i sin hule hånd mens han fremførte sin musikalske biografi over denne merkelige trubaduren. De kom på rekke og rad alle de kjente sangene, Fredrik Åkare, Felicia, I natt jag drømde, og publikum sang med. Flott stemning fra begynnelse til slutt.
I november har Benny Borg premiere på Centralteatret med en helt ny forestilling, og jeg kommer garantert til å være der.

Det er ganske spesielt å være tilstede ved Taubespelen for en person som er relativt betatt av Evert Taubes poesi og musikk. Normalt sverger jeg helst til litt sløy jazz og litt klassisk, men akkurat Taube er selve sommerdikteren for meg. Og jeg er tydeligvis ikke alene om å synes dette. Mellom 4-5000 mennesker var tilstede på første dag av Taubespelen, og minst halvparten av dem måtte være norske.

Det var også en ”ny” Taube vi møtte siden første del av den i alt 4-timer lange konserten bestod av nytolkninger av musikken hans. Micael Samuelsson (Operafantomet himself) fremførte flere av Taubes mer ukjente viser som opera/musikal. Jenny Silver fortsatte med jazztolkninger av flere ukjente viser og Ulf Dalby hadde også sin egen tolkning. Det er jo OK at musikken fornyes og tas vare på av yngre artister, men jeg vet ikke helt om jeg har sansen for det.

Som vanlig når jeg er på utendørsarrangementer, eller på reise, kom også regnet. Det skulle da bare mangle, regnet forfølger meg overalt har jeg inntrykk av.

Men da Sven-Bertil Taube entret senen sluttet regnet. Denne snart 75 år gamle sangeren/musikeren/skuespilleren er en fantastisk artist. Temperaturen blant publikum steg mange grader etter hvert som han fortalte anekdoter om sin far og fremførte visene hans. Sammen med Lisa Nilsson hadde han flere flotte numre.

Alt i alt et fint arrangement som var godt tilrettelagt på alle vis. Kanskje jeg drar dit et annet år også, hvem vet.