Jeg er en person som ikke kan leve uten bøker, jeg sluker bøker innenfor de fleste sjangre og må alltid ha en bok i umiddlebar nærhet. Jeg skriver ikke om alle bøkene jeg leser her på bloggen, men om dem som jeg synes er noe spesielt – enten fordi de er spesielt bra eller spesielt dårlige.

Tidligere har jeg skrevet om Balansekunst av samme forfatter, en bok som gjorde et enormt inntrykk på meg. Boken var så intens at jeg ble sliten av å lese den, og etter den måtte jeg lese noe lett. Deretter ga jeg meg i kast med Familieanliggender som jeg skal skrive litt om nå.

Romanen tar oss med til Bombay på 1990-tallet, og her møter vi familien Vakeel. Som i mange andre familier har de sine hemmeligheter som brettes ut for leseren utover i boken. Hovedpersonen er professor Nariman Vakeel på 79 år som bor sammen med sine to stebarn Jal og Coomy. I tillegg har Nariman datteren Roxana som bor et annet sted sammen med sin mann Yakeel og sine to sønner.

Nariman lider av parkinson og har vondt for å gå. En dag han er ute på sin daglige spasertur ramler han ned i et hull og brekker benet. Han blir liggende til sengs, noe som spesielt Coomy ikke takler. Hun pønsker da ut et komplott slik at Nariman må flytte til Roxana og deres knøttlille leilighet.

Denne situasjonen setter familien på harde prøver og gradvis rulles fortiden opp og avdekker spenningen som er mellom de ulike familiemedlemmene.

Mistry bruker små, dagligdagse hendelser til å avdekke forhold i samfunnet, for eksempel, mafiavirksomhet, korrupsjon, den råtne politikken og mye mer. Han trekker også inn religion, kultur, Bombays utvikling og middelklassens hverdagsliv. Selv om dette avdekker det indiske samfunnet så virker det også gjenkjennelig på grunn av de ulike menneskeskjebnene som man kan finne overalt, ikke bare i India.

Jeg synes Familieanliggender er en stor roman på alle måter, jeg kan anbefale alle å lese den. Men har man ikke lest noe av Rohinton Mistry tidligere bør man starte med denne romanen og lese Balansekunst etterpå. For min egen del gjorde Balansekunst et så stort inntrykk at jeg tror ikke jeg klarte å yte Familieanliggender full rettferdighet.

I går avsluttet jeg Balansekunst, det var med tungt hjerte. Hvorfor kunne ikke denne boken vært enda lenger (boken har nesten 800 sider).
Den griper fatt i leseren fra første side og holder grepet helt til slutt.

I boken blir man kjent med India gjennom Dina, Maneck, Om og Ishvar, men i tillegg er det en rekke bipersoner som skaper farge i fortellingen. Forholdene de lever under er utrolige, nærmest vanvittige, men de gir ikke opp. De håper hele tiden på et bedre liv, og de har vilje til å gjøre det meste for å få oppfylt drømmene sine. Men så snart det begynner å gå bedre for dem så skjer det en ny tragedie, det virker som det ikke er mulig å komme seg videre og oppnå det de ønsker så sterkt. Imidlertid har de livskvalitet midt i elendigheten, de har evnen til å se det positive i den minste lille ting.

Til tross for de grusomme leveforholdene og alt det tragiske som skjer er boken krydret med humoristiske episoder, og man må smile midt i elendigheten.

Handlingen foregår i India fra 1947 til 1975, det året Indira Gandhi anklages for valgfusk. Vi får kjennskap til livet både på landsbygden og i byen, til kastevesenet, til ulike tradisjoner og mye mer.

Språket i boken er nydelig, Rohinton Mistry er en fantastisk forfatter. Det er flere utsagn i boken som jeg ikke glemmer, for eksempel da Om sier etter at skuret deres i slummen er blitt jevnet med jorden og de må bo på gaten:
”Hvis tiden var en rull med stoff ville jeg skjære bort alle de vonde delene, slik at tiden ble til å holde ut. Så kunne jeg ha den på meg som en frakk og leve lykkelig resten av livet”

Jeg kommer til å lese Balansekunst på nytt, denne gangen leste jeg den altfor fort – slik jeg ofte gjør. Neste gang skal jeg ta meg bedre tid slik at jeg får med meg alle nyansene i språket. Men først skal jeg lese flere bøker av Rohinton Mistry.

Til de som ennå ikke har lest boken sier jeg bare: Gjør det! Dette er en av de beste bøker jeg har lest og jeg har lest mange.