La meg få presentere vakre og søte Tina, pusen til datteren min,  som vi får lov til å passe innimellom.

Tina heter egentlig Glassrosens Sonatina Supreme, rasen er ragdoll og fargen brun bicolor.  En av kjennetegnene på rasen er knall blå øyne og forholdsvis lang og silkemyk pels. Den liker godt å «snakke» og være i nærheten av eieren sin.

Da jeg var liten hadde jeg også katt, men det var en vanlig utekatt som var helt annerledes enn frk Tina som er en meget fornem dame.

Tina er merkelig i matveien, hun spiser omtrent ingenting og hun tigger ikke. Har prøvd å gi henne reke, fisk, potetgull – ja, det meste egentlig. Men nei takk, det er kun tørrfór og våtfór av et spesielt merke som finner nåde for denne frøkenens smaksløker. Og tigging er selvsagt langt under hennes verdighet.

Når hun er på besøk hos oss så liker hun å ligge på terrassen og titte ned på det som skjer laaangt under henne. Hun liker også godt å tygge på gressløken vår. Noe annet er i grunnen ikke så interessant for henne her. Hun koser seg, slapper av og virker fornøyd.

Etter at Tina kom inn i familien har jeg selv fått lyst på katt igjen. Problemet er bare at mannen min er litt allergisk. Vi får se hvordan det går disse dagene vi skal passe henne, jeg håper virkelig det blir mulig.