Stikkord

,

De som følger litt med i kulturlivet i Oslo skjønner nok at overskriften henspeiler på Det norske Teatres storsatsing, Bibelen. Selv så jeg forestillingen på lørdag, begge de to delene – Ørkenvandringar og Jesus frå Nasaret. Litt over 6 timer tok det, og sliten i både hodet og baken ble jeg. Men samtidig vil jeg si at det var en stor opplevelse, også for meg som ikke har noe forhold til kristendommen.

Jeg har lest anmeldelsene av oppsetningen, og som alltid er de forskjellige. Jeg er litt enig og litt uenig med alle. Det som jeg vil betegne som helt strålende var regien til Stein Winge, den gjorde oppsetningen magisk rett og slett. Jeg leser at Aftenpostens anmelder mener at den første delen, Ørkenvandringar, ble for burlesk – nærmest en komedie. Ja, men det var jo det som gjorde den så herlig også.

Gjennom 26 episoder blir fortellingene om bl.a. Moses, Abraham, Isak, Noa, Syndefloden formidlet på en utrolig festlig og kreativ måte.

Gud selv (Bjørn Sundquist) fremstår i blå skjorte, svarte bukser og bukseseler og er både høyt og lavt. Han virker ikke spesielt sympatisk og tåkeprater så det holder. En fantastisk prestasjon og jeg er imponert over hvor mye tekst det egentlig er mulig å huske.

I andre del gjør Jesus (Frank Kjosås) sin entre, men blir ikke født slik Bibelen forteller. Han blir født på et sykehus, og i stedet for sauer er det en giraff som kommer «på besøk». Senen der Josef ber Maria om en forklaring på fødselen er urkomisk, og lettere å tro på enn Bibelens fremstilling. Jesus skjønner selvsagt ikke så mye av hvem han er, men etterhvert får han pratet med faren sin og påtar seg rollen som «Guds sønn» med sterk motvilje.

Årene går og vi sveiper innom både Tempelutdrivelsen, Bryllupet i Kanaan, helbredelser, oppvekking av døde osv. Og til slutt forfølgelsen og drapet på Jesus. Selvsagt er heller ikke dette som Bibelen forteller. Golgata er byttet ut med et sinnsykehus og selve drapet skjer med giftsprøyte og ikke korsfestelse.

At Gud besøker Jesus på dødsleiet utkledd som Johnny Cash syngende på Wheel of Fire samtidig som han overrekker ham en lekebil skjønte jeg vel ikke helt meningen med. Kanskje for at Gud innså at han hadde vært en dårlig far og ville gi sønnen sin den leken han ikke ga ham da han var liten.

Det er mange effekter i oppsetningen, mange av dem får man sikkert ikke øye på en gang. For eksempel teskjorten til Job med «I love God» på brystet eller dødsengelen på asylet som leser Idioten. Herodes som Gadaffi iført kritthvit dress er også effektfullt.

Frank Kjosås er formiddabel som Jesus. Fremføringen av  Bergprekenen med oss publikummere som hans «folk» er imponerende.

Noen bilder fra oppsetningen som jeg har lånt fra Religioner.no

Gud og Lucifer

NewImage

Eva i Edens Hage

NewImage

Johannes Døperen

NewImage

Reklamer