Onsdag 20. JULI 2011

Denne dagen skulle vi sjekke inn i en mur! Frokost litt over 9, hilste på og snakket med diverse gjester som nå kun bestod av skandinaver. Gjorde opp vår drikkegjeld på noenogtredve euro og ba Anna finne veien til Monforte d’Alba og Case della Saracca for nye tre netter. Selv om vi syntes hun kjørte mange rare veier gikk det greit, helt til vi var inne i Monforte sentrum. Da kjørte vi vissstnok forbi en sidevei som verken Torilll eller jeg klarte å skimte, men etter en ”rekalkulerer” kjørte vi omtrent en mil opp og ned mindre og endra mindre veier før vi befant oss utenfor Le Case della Saracca. Vi oppdaget ikke det heller. Stod der det skulle være, men klarte ikke å oppdage det. Senere skjønte vi at det ikke var så rart. Vi skulle rett og slett bo i en mur! Etter å ha lest bruksanvisningen på innsjekk nøyere fant vi husverten som også drev byens apotek. Etter nesten å ha blitt tauet bort og/eller arrestert foran apoteket hans på torget, geleidet han oss til inngangen til etablissementet. Guilio var en særdeles hyggelig, forekommende og hjelpsom husvert.En smal sti første til noe som så ut som en dør inn til et skur, men det var det ikke. Fra noe som må ha vært – jegvetikkehva – var dette bitt det mest spennende boligkomplekset noen av oss noen gang har vært inne i. Tunneller, ganger, trapper og glassgulv førte oss til de forskjellige leilighetene og etter å vraket noen på flere etasjer, og en med et baderom bygget i glass inne i fjellet valgte vi oss en leilighet med balkong, kjøkken, baderom med en servant laget av en uthulet, 300 år gammel mandeltrestamme og litt annet. Umulig å beskrive.

Pakket ut og ruslet ned igjen til apoteket hvor Giulio skulle levere oss et kart. Før det hadde han bestilt bord for oss på en koselig restaurant like i nærheten. Forresten var vel egentlig alt ”rett i nærheten”. Byen måler ikke veldig mange hundre meter fra den ene enden til den andre.. Dessverre hadde vi pakket ut litt langsomt, så apoteket hadde tatt siesta i mellomtiden. Vi valgte i stedet torvets bar&restaurant – også anbefalt av husverten – og fikk i oss deilig melon med skinke, kalvetartar, gnocchi samt ravioli og en liten sorbet til dessert, samt øl, vann, spumante, rødvin, espresso og grappa for €49,50.

Kikket litt på resten av den delen av byen som var flat, og det var ikke mye.

Til rommet igjen, hvor vi omsider fikk forflyttet oss adskillige høydemeter. Torill hvilte, mens jeg først var innom apoteket og hentet det avtalte kartet, kjøpte shampo og balsam + en reisetoalettveske, plasserte det innkjøpte foran en sovende Torill og gikk i vei for å utforske byen. Et offentlig bassenganlegg 500 meter unna ble utforsket og en øl avnytt. Ruslet litt i en vinmark, fant en liten sti ned fra en blindvei og fant fram til en liten bar hvor to søte gamle kjerringer og en kæll avkrevde 4€ for øl, vann og grappa. Deretter en liten vinbar etter mange hundre meter i sol og skygge – som holdt +29, og avnøt en 2007 barbarresco og fikk noen gode ostebiter og pinnebrød på kjøpet. En panikkmelding fra Torill – som antok jeg var død (minst) ble besvart, men kom visst aldri frem. Returnerte rommet ved 18-tiden. Spisebord er bestilt til stedet åpner, kl. 2000.

Ruslet ned stupbratte, smale veier og fant den sjarmerende Osteria de Canita. Menyen ble studert til et par spumanter og vi bestemte oss for hva vi skulle spise. Nydelig mat for til sammen 153€ hvorav en deilig Barolo til 85 Euro utgjorde drøyt halve regningen. God kalvecarpacchio overstrødd med trøffel, ravioli, grillet svinefilet med nøtter og honning, barolomarinert kanin, deilige oster med mer. Kaffe, grappa og limoncello før vi klatret oss opp stupet og låste oss inn i muren vår igjen. Er nok de eneste gjestene her i natt, samt alle de gamle spøkelsene, da.

Torsdag 21. JULI 2011

Denne dagen skulle vi besøke Barolokongen Elio Artare, som fornyet vinindustrien for noen titalls år siden. Frokost i restauranten etter å ha passert både trapper, gulv av glass og stedets kjøkken. Det var dekket et koselig bord til oss, med ”nok” mat. Da vi hadde pirket litt i den la vi i vei mot La Morra igjen. Anna i boksen kjente ikke adressen hans, så vi spurte oss frem den siste biten og kjente til slutt igjen datter Silvia som var en ustoppelig sjarmbombe på 32 som snakket på innpust og utpust og kunne alt og visste alt og kjente alle. Vi var booket inn sammen med et svensk par som var mildt sagt litt mer interessert enn oss. Rettere sagt, han var. Fruen var ”så der” interessert. Det hadde nok jeg også vært hvis ektefellen hadde dratt meg med på tre vinbesøk daglig i 4 uker. Han kunne og visste også det aller meste. Og som EU-borgere med egen bil kunne deres vinshopping arte seg noe annerledes enn vår. Tror vi kom oss igjennom 8 viner hvorav 4 Barolo hvorav igjen 3 ble handlet med hjem. Etter også å ha hilst på slveste Barolokongen og tilbragt et par timer i Altarenes selskap kjørte vi hjemom med vår 155-eurolast.

Kjørte deretter til Alba – etter å ha fylt sårt tiltrengt bensin. Fant et passe sjarmerende torg hvor en hyggelig servitrise trakterte oss med spumante, vann, barolo, tomat-ravioli, minestronesuppe og en litt tørr kylling. Så gikk Torill amok i noen deikatesseforretninger og blakket seg på det meste som har med trøfler å gjøre, samt noe balsamico.

Jeg rakk feriens første ”gåogspise-is” som selvsagt var god.

Vel hjemme konstaterte vi at vi i natt får naboer og husverten spurte om alt var bra og inviterte til et glass i vinbaren kl 19, før vi skulle innta mat i ”murens” restaurant.

Ruslet ned i byen, kikket på byens Harley-verksted og -butikk, tok et glass nebbiolo på en fortauskafe og konstaterte at det er riktig som det sies at den matbiten man får attåt kan fylle et måltid – bare man bestiller nok vin… Et regnestykke hva som lønner seg, riktignok.

Kom innom vinbaren og fikk et par spumanter ”on the house”, fra vingården vi hadde tenkt å besøke i morgen. Langt om lenge fant vi ut at vi egentlig bare kjører innom for å handle og dropper ”visit”en, som visstnok også kostet 15€/pers. Ellers var baren full av tilbehør som ellers kalles tapas og som det bare var å bøtte innpå. Delte bord med et særdeles hyggelig sørafrikansk par, som antagelig levde av å feriere og som gav oss massevis med tips om vårenellerannengangkommende ferie til Sør-Afrika. Klatret omsider oppover i etablissementet og fant et bord på nivå 4 eller 7 eller 38 i stedets restaurant. Ikke så lett å vite. Sørafrikanerne følte seg utrygge og forlot stedet. I løpet av et par glass spumante bestemte vi oss for dagens suppe (som var ganske gusj, kjedelig og lite velsmakende) og frittert chevre+banan som var ganske god. Deretter vanket perfekt lammecarre for fruen og en svineskank for meg som egentlig var perfekt, men apetitten min var ikke. Vi dyttet ned maten og ruslet milevis nedover til vinbaren hvor vi tok et par glass. Og tok et par glass. Og pratet med våre nye, danske naboer. Og tok et par glass. Og snakket med noen kunstnerfolk ved bardisken. Og tok et par glass. Og vår husvert som jobbet som h… i baren ville aldri ha penger fra oss. Fikk omsider betalt 75€ for middagen, men alt både før og etter var visst fortsatt ”on the house”. Og han bestilte bord for oss til i morgen – samme sted som i går, og lurte på om han skulle bestille spumanteomvisning til oss. Og forsikret oss om at dersom vi trengte medisiner eller annet var det bare å gi beskjed. Og fikk låne nøkkelen til vinkjelleren hvor han sikkert ikke hadde mer enn et par tusen flasker av veeeeeeldig god vin. Resten hadde han visst hjemme.

Det er liksom grenser for hvor mye god alkohol en nordmann kan ta i mot gratis, så i tillegg til de 75 vi hadde betalt før, klarte jeg å dytte på ham ca.15€ til. Likevel har vi aldri fått mer valuta for pengene enn i kveld, på en bar med særdeles god stemning. Danskene la seg før oss og lovet å ikke bråke eller ha nachspiel på rommet.

Allerede i løpet av første timen etter midnatt var vi forsvarlig installert på rommet. Kul kveld! For å si det veldig pent.

Fredag 22. JULI 2011

Så ikke noe til våre danske naboer til frokosten. Kjørte til Bra for å utforske byen og etter et litt dårlig førsteinntrykk fant vi den hyggelige delen av byen. Riktig koselig faktisk, men ikke så mye merkeklær og delikatesser som i Alba. Torill gikk litt amok i markedsbodene i byen – antagelig det samme ”omreisende tivoliet” som vi så i Alba sist lørdag. Tok et par kaffekopper før vi kjørte til Barolo for lunsj. Klarte ikke å finne den anbefalte restauranten til tross for både adresse og skilt som pekte i riktig retning. Havnet i stedet på Barolorosso som absolutt ikke var noe dårlig alternativ. Perlehønesalat og kalvetartar med trøfler, verdens deiligste ravioli og litt kjedelig gnocchi. God og gammel spumante og Barolo, sprudlevann og et par espresso bragte regningen opp i 66 €.

La deretter turen innom en vingård som produserer omtrent den beste spumanten og Baroloen vi har smakt. Endte opp med en Barolo og noen spumanter – mest for å ha med hjem. Kjøpte en billigspumante på super’n. Reiste nedom bensinstasjonen i byen for tredje gang. Første gang for å konstatere at de ikke tok bankkort, andre gang for å konstatere at seddelautomaten spiste 20 € uten å gi bensin igjen og i dag for å få igjen 20€. Det gikk greit. Ruslet opp til bassenganlegget oppi bakken og solte og badet litt i vinden. På vei tilbake så jeg et bekymringsfullt antall sms’er og ubesvarte anrop og skjønte etter hvert at det hadde vært en bombe i Oslo, men kunne jo ikke begripe hvor alvorlig det virkelig var. Kom hjem til en sjokkert Torill som hadde snakket med Camilla som heldigvis var uskadd men ganske sjokkert. Fikk internettilgang på cafeen på torget og fikk oppdater meg litt. Det er jo fryktelig, men heldigvis ikke så ille som at det bare var et krater der regjeringsbygget hadde stått. Hovedoppslag på RAI-nyhetene også, men selvsagt ingen lang reportasje. Status akkurat nå er minst to/flere døde. Samtidig er jo gærningen som har skutt minst 6 på Utøya kanskje et større mysterium. Verden er gal. Vi får prøve å få i oss litt middag selv om det ikke blir noen voldsom ”avskjedsfeiring” med Piemonte. Den tok vi behørig i går.

Vår reaksjon på tragedien kan leses i innlegget  Så ble alt uvirkelig

Kom oss ned til Osteria del Catari og startet med et par spumanter. De hadde internett så iPadene ble koblet opp og for alle andre så vi vel relativt gale og usosiale ut som knottet i vei hver for oss i stedet for å prate. Fikk med oss de relativt sjeldne terror-oppdateringene om tragedien hjemme. For en gangs skyld er ordet ”ufattelig” på sin plass. Vanligvis er det adjektivet brukt opp om en guttunge velter på moped.

Konstaterte at tragedien var hovednyhet uansett hvor vi søkte på nettet: Skandinavia, England, Tyskland, USA, Italia, Frankrike, India… Men selvsagt var mulige muslimske terrorister den ”beste” innfallsvinkelen. Ikke en norsk, sinnsyk idiot av en våpenkyndig høyre-ekstremist. Ødelegger politikken for enkelte at han er lys i huden og likevel kanskje den galeste og mest ødeleggende nordmannen siden 2. verdenskrig. Men – han hadde sikkert en vond barndom.

Nok om det. Vi fikk faktisk i oss litt mat selv om matlysten utover ettermiddagen var på minus-nivå. Stekt sopp som en rett, både ravioli og raviolini og ”frikassè”. Spumante og barolo fra favorittbodegaen i nabolaget. Kelnerinnen fortalte også om de forskjellige navnene på etiketten: Rett og slett navnet på den lille vinmarken hvor akkurat disse druene var høstet. Tenk om norske kelnere kunne ha et snev av samme kunnskap om for eksempel akevitt…? Men – kunnskap om og stolthet for det lokale er i alle fall ikke typisk norsk.

Så var det tid for å besøke baren der vi bor som ligger under rommet der vi bor som ligger under et kapell… Ingen fest som i går, bare diverse gjester inn og ut. Men – er det rart italiensk økonomi går på trynet hvis de driver landet som de driver denne baren??? Vi avnøt spumante, og barolo, fikk smake (minst) tre forskjelllige grappaer og et par-tre andre mystiske ting og skulle visst kun betale for et par av dem. Håper driksen oppveiet litt av tapet de må ha hatt.