To uker i juli var vi på ferie i Piemonte og Ligurien. Når jeg er ute og reiser passer jeg alltid på at det er internett på overnattingsstedene, noe jeg også forsøkte denne gangen. Men på et av overnattingsstedene, som jeg absolutt ville overnatte på, fantes det ikke internett. Vi bodde nemlig langt inne i en mur eller på en borg, vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er i alle fall det merkeligste og mest spesielle stedet jeg har bodd i mitt liv, og det anbefalse på det sterkeste. Men det som til da hadde vært en herlig bekymringsløs ferie endret seg plutselig.

Kl 1716 fredag 22. juli får jeg en sms fra datteren min:

«Alt OK med meg hvis dere blir redde når dere ser nyheter. Var rett i nærheten, hørte og kjente bomben»

Det  første jeg tenkte var at det hadde blitt sprengt en liten bombe på Oslo S slik det er blitt gjort tidligere. Sendte derfor sms tilbake:

«Hva er dette, har ikke internett og får ikke sett nyheter»

Sekundet etterpå ringer hun og jeg får hele den grufulle historien om bomben i regjeringskvartalet. Datteren min var på vei hjem til leiligheten sin. Hun visste ikke så mye, men skyndet seg hjem for å se nyheter. Jeg var sjokkert over nyhetene og prøvde å få tak i mannen min som var ute og mosjonerte. Det var helt umulig, jeg ringte 26 ganger og sendte 38 sms. Følte meg helt slått ut, lå i sengen og skalv. Omsider kommer han hjem og får høre nyhetene og er like sjokkert som meg.

Ny sms fra datteren min klokken 1841:

«Flere er skutt på Utøya på AUF sin sommerleir. Våpenmann skyter vilt. Kanskje sammenheng med bomben. Pågår nå.»

Deretter følger en rekke telefoner og sms. Mannen min løper ned til sentrum i håp om å finne et sted med internett-tilgang.

Han fant heldigvis en bar med wireless og fikk oppdatert seg og senere meg.

Sms fra meg

 «Alt er helt surrealistisk, det er ikke sånt som skjer i Norge. Er mannen utlending eller norsk?»

Datteren min:

«Jeg sitter med TV og PC og tror ikke hva jeg ser. Det er  det verste som har hendt på terrorfronten siden 9-11 sier de.»

Jeg:

«Helt grusomt og jeg skjønner verken hvorfor, hvordan eller hvem. Og hvorfor ungene på Utøya? Typisk at vi verken har nett eller TV nå. Jørn løp ned til sentrum og det gikk nyhetssendinger på italiensk TV også»

Vi fortsatte med sms og telefoner til langt på kveld, siste sms var

«Hittil er minst 10 døde på Utøya.»

Neste morgen:

«Nyhetene melder at det er 85 som er drept på Utøya.»

Jeg kan vel bare si at vi ble mer og mer sjokkerte etter som timene gikk. Vet ikke når navnet på gjerningsmannen ble offentliggjort i Norge, men vi fikk det i alle fall tidlig på morgenen 23. juli, mulig vi fikk det før det kom ut i nyhetene.

I dagene etterpå snakket vi nesten ikke om annet enn det som skjedde i Norge. Jeg hadde hele tiden en stor klump i halsen, tårene kunne plutselig begynne å renne. Jeg følte meg utrolig langt hjemmefra og lengtet hjem. Uansett hvor attraktivt et overnattingssted er så vil jeg aldri bo der uten at de har internett. Jeg følte meg helt isolert fra omverdenen.

Heldigvis hadde de internett på de andre stedene vi bodde, og det var ikke få timer vi satt med hver vår ipad og slukte nyheter, blogger, filmer etc. Oppdaget også at NRK-Nett-TV ikke kan ses i utlandet, i alle fall ikke på iPad.

Vi hadde en fin ferie den siste uken også, men den ble helt klart sterkt påvirket av katastrofen hjemme. Tenkte på alle de stakkars menneskene som var skadet og drept i Oslo og på Utøya og på alle deres pårørende. Jeg følte meg etterhvert også veldig stolt av alle i Norge og hvordan de reagerte, de møtte ikke hat med hat. Og ikke minst følte jeg en enorm beundring for Jens Stoltenberg, Fabian Stang, Kongehuset, politiet, redningsmannskaper og alle andre som stod på hele tiden.

Nå er vi hjemme i Norge igjen. Jeg har sett timesvis på NRK-Nett-TV, nyhetssendinger, roseseremoni, Domkirken osv. Lørdag så jeg også minnekonserten i Domkirken og i går var jeg i Oslo for å legge ned blomster. Det føltes godt.