Carry On Teacher

Image via Wikipedia

I år har jeg elever som er svært dårlige til å levere det de skal. Og nå som karakteroppgjøret nærmer seg med stormskritt står de i fare for å få IG i en del fag. Jeg har i lengre tid gjort mye for å få inn noe jeg kan vurdere, men det har ikke vært så enkelt. Har sendt standardmeldinger på ITSL, personlige meldinger, SMS, Skype, personlig samtale, ja, stort sett det som er mulig å gjøre. Nå har jeg fått inn en del, men mangler fortsatt mye. Og det betyr da selvsagt at jeg må tilbringe denne helgen (også) med å vurdere besvarelser som jeg skulle vært ferdig med for lenge siden. Jeg synes ikke det er gøy i det hele tatt, hvem ville vel synes det forresten? Jeg synes heller ikke det er riktig at elevene skal få så mange sjanser, de skal levere når de skal og hvis ikke får de ta konsekvensen av det.

Noe som jeg derimot liker er å ha elevene oppe til muntlig eksamen og det går bra med dem. Å se ansiktsuttrykkene deres endre seg fra spenning til forbløffelse og til uforfalsket glede er helt herlig. Noen jubler høyt, andre gråter, noen kaster seg over meg og knusklemmer meg osv. Fullt så hyggelig er det ikke når man må si at det ikke gikk så bra, det ble en 2’er eller 3’er. Se hvordan spenningen forsvinner og erstattes med fortvilelse og noen ganger tårer. Da har jeg så vondt av dem, i alle fall når jeg vet at de har jobbet og hadde fortjent bedre.

Reblog this post [with Zemanta]
Reklamer