Å gå ut alene på restaurant en fredagskveld er ikke det morsomste jeg vet akkurat. Men når jeg befinner meg alene her i Jerez så er det ikke noe annet å gjøre. Så jeg tok da en taxi til sentrum og gikk til favorittrestauranten min, Churchills.

Dette er en herlig, liten gourmetrestaurant som drives av et engelsk ektepar, Philip Payne med frue. Etter flere besøk hos dem har jeg blitt godt kjent med dem.

Paynes har tidligere bl.a. drevet restaurant i Madrid i flere år og ellers reist verden rundt for å plukke opp ideer til nye matretter. De er ekstremt opptatt av å finne den perfekte kombinasjon av ingredienser i maten, slik at flere av rettene har en ganske uvanlig og spennende smak. De skal visst også ha den beste vinkjelleren i Jerez, og importerer selv viner fra hele verden. De har også besøkt Oslo noen ganger, og sa dessverre at det var få steder de hadde betalt så dyrt for dårlig mat. Jeg spurte også hvilken restaurant de tenkte på, og de fortalte det. Men jeg vil ikke gjengi navnet her på bloggen bortsett fra at det er en meget kjent restaurant (ikke Bagatelle).

Da jeg kom i går ble jeg tatt imot som en meget nær venn, og hovmesteren Fabian fikk streng beskjed om at jeg skulle ha excellent service. Og det fikk jeg virkelig også! De andre på restauranten trodde vel jeg var en eller annen berømthet slik som alle stod på pinne for meg hele tiden.

Og etterhvert som det kom flere gjester ble jeg introdusert for venner av ekteparet Payne også. Og så viste det seg at de fleste kjente noen som jeg også kjente her i byen, så det var enkelt å finne samtaleemner. Jeg har virkelig sjelden følt det så bra å gå ut på byen alene, jeg storkoste meg fra jeg kom til jeg gikk. Så nå føler jeg det absolutt ikke ubehagelig å gå ut alene på restaurant lenger, det er bare å gå på Churchills, det.