I går fikk jeg beskjed om at du som har vært venninnen min gjennom 25 år var gått bort. Det var ikke uventet, du har hatt kreft i omtrent 15 år. Vi visste jo alle at sykdommen hadde en dødelig utgang, men du har jo klart deg så lenge, det var liksom en del av deg. De siste ukene var det imidlertid ikke lenger mulig å kjempe, nå måtte du gi opp kampen. Helt fra første dag du fikk konstatert brystkreft har du vært positiv, det skulle ikke ta knekken på deg. Og det gikk også bra lenge. Så kom lymfekreft og benmargskreft som du også sloss mot, og vant. Du gjorde alt du kunne, du holdt på med yoga, alternative behandlinger etc. Du var i Bejing flere ganger i året i flere år og fikk behandling av en spesialist der. Jeg tror dette forlenget livet ditt med flere år.

Jeg har kjent deg så lenge, første gang vi møttes var på skolen jeg hadde jobbet i 2 år, du kom som nyansatt. Vi ble sittende ved siden av hverandre og fikk god kontakt med det samme. Vi hadde de samme klassene og stort sett de samme fagene så vi samarbeidet om alt. Dette utviklet seg snart til et varmt vennskap og vi hadde også mye kontakt privat, enten bare du og jeg eller med våre respektive eller andre venner. Jeg har så utrolig mange minner om deg, men det jeg vil huske deg aller mest for er det gode humøret ditt, stå på viljen og optimismen. Jeg tror aldri jeg har hørt deg syte eller klage over noe som helst.

Da du fikk din andre datter var du så lykkelig, en nydelig liten jente. Men etter bare noen måneder opplevde dere en tragedie som førte til at den lille jenta ble alvorlig syk og fikk et multihandicap. Dette var den største krisen i livet ditt, dere var sikre på å miste henne. Men du lot deg aldri knekke, du stod på som en bjørn for at den lille jenta skulle få all den hjelp hun kunne få. Du var en skikkelig fighter på alle områder, både når det gjaldt deg selv og andre.

Det kjæreste stedet i livet ditt var det praktfulle stedet på Hvaler. Der hadde du vært fra du var liten pike, og senere da du overtok det tilbrakte du du det meste av fritiden din der. Det var også der du ønsket å være da det gikk mot slutten av livet ditt.

Jeg skulle så gjerne vært med i begravelsen din, men det får jeg dessverre ikke siden jeg befinner meg i Spania. Men jeg vil følge deg i tankene, og være til stede denne dagen også. Jeg takker deg for alle gode minner gjennom 25 år, jeg vil aldri glemme deg.

Photo: http://www.flickr.com/photos/11510574@N02/2258973326