Når man har blitt godt voksen, slik som jeg, så har man mange minner om forskjellige ting man har vært med på opp gjennom årene. Akkurat i de siste dagene så er det et spesielt minne som er mer fremtredende enn andre fordi jeg har sett tre ulike TV-konserter med Andrea Bocelli.  For å si litt om bakgrunnen for dette minnet så kan jeg fortelle at jeg i «hine hårde dager» hadde et ganske stort ønske om å bli operasanger. Vel, operadrømmen ble lagt på hyllen i en alder av 18 eller noe sånt, men jeg fortsatte å synge i flere forskjellige kor.

I 1993 fortalte min daværende kordirigent at han hadde vært i hageselskap hos Pavarotti i Modena og der hadde han møtt en ung mann med en helt fabelaktig stemme. Denne gutten kunne visstnok synge opera og rock like bra, men ulempen var at han var blind. Han hadde lyst til å få denne gutten til å synge sammen med koret hvis det var mulig. Og det var faktisk mulig. Nyttårsaften 1994/1995 opptrådte koret jeg var med i sammen med Andrea Bocelli for et fullsatt Globen i Stockholm.

Det er rart å tenke på at denne unge og usikre gutten med den store stemmen har blitt en av verdens mest berømte sangere siden den gang. Og det jeg har lagt merke til er at stemmen hans blir bare vakrere og vakrere, han har en sødme i stemmen som ikke mange andre har etter min mening. Og så har han jo fullstendig endret personlighet. Den gangen var han usikker og sjenert og nektet å snakke noe annet enn italiensk. Nå er han en voksen mann som fremstår som den verdensstjernen han faktisk er.

Jeg legger inn en video med Andrea Bocelli hvor han synger Adeste Fideles.