Jeg har ikke noe sosialt liv for tiden, det er bare jobbing nesten døgnet rundt. I tillegg til den vanliglat2e jobben har jeg også krevende studier. Det har jeg hatt før også, men i år er det så mye nytt å sette seg inn i på jobben. Har begynt med elevblogging + må lære meg mye nytt når det gjelder digitale ferdigheter, og har i tillegg fått et nytt fag. Er også blitt ikt-koordinator og holder en del kurs som skal forberedes og gjennomføres.

Akkurat i dag er jeg så utrolig umotivert og sliten, det er ikke lett å starte med en ny oppgave da. Oppgaven er krevende også, det er ikke bare plankekjøring. Skjønner ikke hvordan jeg skal få kommet i gang.

I går hadde jeg underveissamtaler med elevene mine, det tar så lang tid. Hadde ikke tenkt å bruke så mye tid på det for jeg har nettopp hatt en annen samtale med dem også. Men så er det alltid noen som har en del de gjerne vil snakke om og da går tiden. Det er en fin gjeng, men flere av dem har store problemer de sliter med, stakkar. Jeg synes det er fælt at unge mennesker har det så vondt. Det var da ikke slik før, i alle fall ikke så mye av det. Men nå finnes det i alle fall et stress1hjelpapparat som kan trå til, og det var det i alle fall ikke før. Jeg husker spesielt en gang, det må være minst 20 år siden tror jeg. En av elevene mine hadde kjempeproblemer, hun var faktisk suicidal. Det var ingen som kunne hjelpe der og da selv om det var akutt. Hadde ikke noe annet å gjøre enn å ta henne med meg hjem, da kunne jeg i alle fall passe på henne. Langt på kvelden fikk jeg tak i moren hennes og fikk kjørt henne dit, hun bodde flere mil unna. Det var en fredagskveld og vi skulle egentlig vært i selskap, men slik gikk det ikke. Men jeg fikk i alle fall tatt vare på eleven min.

foto: tanakawo på Flickr CC

Reklamer