I kveld har vi besøk av den lille sjarmøren med det enkle navnet Fayfox Caron Capacity Adrian, til vanlig kalt Adrian. Adrian er en Welsh Corgi Pembroke, en gjeterhundtype.

Det er litt spesielt å ha besøk av en welsh corgi, grunnen er at vi selv har vært lykkelige eiere av denne rasen i mange år. Den første corgien vår het Patric og var litt av en type. Han trodde han var verdens største og tøffeste hund og yppet mot alt og alle. Han presterte en gang å jage en grand danois på frierferd ut av hagen vår. Patric eide ikke verken stedsans eller luktesans og var en merkelig skrue og en utrolig sjarmerende fyr. Han likte ikke mat og han visste ikke at han kunne bjeffe før vi fikk en ny, liten corgi som kunne det. Da hun bjeffet skulle Patric også prøve, og da han hørte det ynkelige, lille bjeffet han frembragte ble han så redd at han løp og gjemte seg. Senere hadde han imidlertid ikke noen problemer med å bjeffe (dessverre).

Han gjorde utrolig mye rart. En gang jeg var ute og kjørte bil møtte jeg ham spaserende langs veien langt hjemmefra. Han løp ikke, men gikk stille og fredelig langs veikanten og så seg rundt akkurat som et menneske som er på tur. En annen gang var det full stopp i trafikken på Kolbotn, årsaken var Patric som hadde stilt seg midt i veien og nektet å flytte seg.

Når tispen vår, Madonna, hadde løpetid ble han rett og slett spinnvill. Da sluttet han helt å spise og drikke, han så ikke, han hørte ikke og en gang ramlet han til og med ned trappen fra 2. til 1. etg. Da han ble stengt inne på et annet rom hadde han i løpet av natten klart å spise opp halve teppet på gulvet og gnage vekk mesteparten av listene langs en av veggene i forsøk på å grave seg ut av rommet.

Det kunne skrives en bok om Patric egentlig. På slutten av livet sitt ble han en gretten, gammel gubbe som var sint på alle andre hunder + noen mennesker også. Han ble fullstendig døv og blind så til slutt kunne vi ikke gjøre annet enn å avlive ham. Det burde vi egentlig gjort et år tidligere, men det er ikke så lett. Han døde i alle fall på en fin måte. Dyrlegen kom hjem til oss og ga ham sprøyten. Patric sovnet inn på pappas fang i en alder av 16 år en sommerkveld i 2000.

Bildet av blomstene er tatt av Kari Mette på Flickr