I går avsluttet jeg Balansekunst, det var med tungt hjerte. Hvorfor kunne ikke denne boken vært enda lenger (boken har nesten 800 sider).
Den griper fatt i leseren fra første side og holder grepet helt til slutt.

I boken blir man kjent med India gjennom Dina, Maneck, Om og Ishvar, men i tillegg er det en rekke bipersoner som skaper farge i fortellingen. Forholdene de lever under er utrolige, nærmest vanvittige, men de gir ikke opp. De håper hele tiden på et bedre liv, og de har vilje til å gjøre det meste for å få oppfylt drømmene sine. Men så snart det begynner å gå bedre for dem så skjer det en ny tragedie, det virker som det ikke er mulig å komme seg videre og oppnå det de ønsker så sterkt. Imidlertid har de livskvalitet midt i elendigheten, de har evnen til å se det positive i den minste lille ting.

Til tross for de grusomme leveforholdene og alt det tragiske som skjer er boken krydret med humoristiske episoder, og man må smile midt i elendigheten.

Handlingen foregår i India fra 1947 til 1975, det året Indira Gandhi anklages for valgfusk. Vi får kjennskap til livet både på landsbygden og i byen, til kastevesenet, til ulike tradisjoner og mye mer.

Språket i boken er nydelig, Rohinton Mistry er en fantastisk forfatter. Det er flere utsagn i boken som jeg ikke glemmer, for eksempel da Om sier etter at skuret deres i slummen er blitt jevnet med jorden og de må bo på gaten:
”Hvis tiden var en rull med stoff ville jeg skjære bort alle de vonde delene, slik at tiden ble til å holde ut. Så kunne jeg ha den på meg som en frakk og leve lykkelig resten av livet”

Jeg kommer til å lese Balansekunst på nytt, denne gangen leste jeg den altfor fort – slik jeg ofte gjør. Neste gang skal jeg ta meg bedre tid slik at jeg får med meg alle nyansene i språket. Men først skal jeg lese flere bøker av Rohinton Mistry.

Til de som ennå ikke har lest boken sier jeg bare: Gjør det! Dette er en av de beste bøker jeg har lest og jeg har lest mange.